STORKURATORIET

Av Dag Solhjell, kunstsosiolog

Ethvert kunstsystem har sitt kuratoriat - en krets av instanser som gjennom sin makt til å velge kunstverk til utstillinger bidrar til kunstsystemets rangering av kunstnere, et system som samtidig også rangerer rangererne, og derved utpeker kuratoriatet.

De fleste kunstsystemer utpeker også et storkuratoriat som kuratoriatets ledende instans. Storkuratoriatet kombinerer stor kunstnerisk tiltro i kunstsystemet med stor politisk tiltro i det politiske systemet. Storkuratoriatets oppgave for staten er å foreta slike kunstneriske valg som gjør at landet får en elite av kunstnere som kan representere landet og staten utad, og som staten kan gi sin økonomiske støtte til. Det lettest synlige kjennetegnet på stor politisk tiltro er forvaltning av store statlige bevilgninger, forvaltet under strengt departementalt overoppsyn.

Historisk sett har det norske kunstsystemet hatt tre typer storkuratoriat. Den første var den statlige "Den Kongelige Tegne- og Kunstskolen i Christiania", opprettet midlertidig i 1818, fast i 1822. Dette storkuratoriatet var organisert som et akademi etter vanlig europeisk mønster, og bidro i vesentlig grad til den første fasen i utviklingen av et norsk kunstsystem. Dette storkuratoriatet varte frem til 1869, da det oppsto en mer uklar mellomfase frem til det neste.

Det var Bildende Kunstneres Styre, som gjennom sin kontroll over Statens Kunstutstilling (bedre kjent som Høstutstillingen) og regelen om fem gangers deltakelse der for å få stemmerett, også fungerte som landets storkuratoriat. På 1970- og 80-tallet ble BKS omdannet til et fagforbund av et tyvetalls lokale og andre kunstnerorganisasjoner - representanter for småkuratoriatet. Det mistet raskt sin oppgave som storkurator for det norske kunstsystemet.

Dette så staten, som måtte finne seg en ny storkurator under departemental kontroll. Den opprettet i 1988 det tredje norske storkuratoriat - Museet for samtidskunst.

Etableringen av Nasjonalmuseet for kunst, som nå også underlegger seg Riksutstillinger, er et ledd i statens politikk for å sikre seg at det norske kunstsystemets storkuratoriat er statlig og underlagt et departement. Det statlige nasjonalkuratoriske hegemoni blir gjennom Nasjonalmuseet trygget mot flere trusler fra andre deler av kuratoriatet: private og halvprivate museer som Astrup-Fearnley Museum for samtidskunst og Henie-Onstad Kunstsenter (som endog er foreslått lagt inn i det statlige storkuratoriatet), nye kunstscener av den typen som oppsto på 1990-tallet, regionale kunstmiljøer som konsolideres (tenk for eksempel på hvilken nasjonal tyngde et kuratorskap i Trondheim ville få etablert hvis det slo sammen Kunstindustrimuseet, Trøndelag Kunstmuseum og Trondheim Kunstforening, eller hvis tilsvarende skjedde i Bergen). Det oppstår bedriftssamlinger, som lett kan få rikere samlinger enn kunstmuseene. Hegemoniet trues også utenfra - sterke kuratoriater i Sverige og Danmark kan komme til å bryte inn i det norske kunstsystemet, som for eksempel gjennom det påtenkte galleriet på Tjuvholmen. OCA er åpenbart en utfordrer i kraft av sin evne til internasjonal nettverksbygging, og dens fremtid en test på statens vilje til å la andre utfordre sitt eget storkuratoriat.

Riksutstillinger har vært et redskap i den statlige strategien for å opprettholde et sentralstyrt storkuratoriat under statlig kontroll, og kulturen i Riksutstillinger har vært slik at den har sett dette som helt naturlig. Innlemmelsen i Nasjonalmuseet vil ikke endre på dette, det er bare en logisk konsekvens av en kunstpolitisk strategi som er over 180 år gammel.

Plakat1.jpg
Plakat2.jpg
FANZINE

DETOX
OM TOX PARTNERE