BJØRNAR HABBESTAD:

TelArt3

DETOX: Hvorfor en tredje utgave av TelArt?

HABBESTAD: For meg så reartikulerer dette bare ulike sider ved et og samme prosjekt. Men jeg synes at den utgaven som er her nå, viser tydligere enn før to grunnpilarer som hele dette arbeidet bygger på. Det ene er makt-aspektet, som kommer veldig tydelig frem i DETOX-konteksten. Det andre er TelArt som sosialt nettverk. Som et relasjonelt prosjekt. Nettopp balansegangen mellom at kunstprosjektet kan være et våpen, at det ligger makt og innflytelse bak handlingen å kunste var viktig når jeg begynte med TelArt i 1999. Samtidig så ligger det en idé om at dette verket har sosiale impikasjoner, at det igangsetter en form for relasjonsbygging. Mellom meg som kunstner og mellom flere ulike former for publikkum. Spesielt når en fremviser lagvis de sosiale rommene oppå hverandre, at det blir tydeliggjort. Alle som har vokst opp på sytti-åtti-tallet har veldig klare bilder av en mann med en koffert, med rød knapp i. Eller den røde telefonen mellom Moskva og Washington. At det ligger en sinnsvak maktutøvelse i en enkelthandling. Dette var en myte vi vokste opp med. Samtidig så er det ingen dramatiske ting som skjer. Det er ingen bombe som blir sluppet ned, det makten jeg gir til galleripublikummet er bare en makt til å komme i kontakt med andre mennesker.

D: I denne DETOX-konteksten blir jo den røde telefonen viktig. Jeg ser det slik at den røde telefonen også har med DETOX å gjøre? Men i forhold til TelArt1 gir du nå fra deg en mulighet til maktutøvelse. Du snakker om relasjonsbygging, men det er jo ganske en-veis?

H: men samtidig er det noe som skjer i det noen løfter røret på telefonen. Da oppstår det jo åpnebart et forhold mellom meg som kunstner, galleripublikumet og ti andre mennesker. Og ingen av oss har egentlig overblikk eller kontroll over den prosessen. Selv ikke jeg som iscenesetter denne historien har kontroll. men jeg fascineres av at den enkle handlingen binder sammen enkeltpersoner. Kunstopplevelse i et galleri er jo vanligvis horisontsammensmelting av et verk på en vegg og en enkeltperson. At dette her blir relayet ut i resten av samfunnet på en helt direkte måte. Det er jo ingen sider ved dette formatet som er tiltalende. Jeg jobber med gammel teknologi og lydkvaliteten er svært dårlig. Men motivasjonen med dette er jo at det er så ekstremt direkte, at man er så ekstremt tilstede i hele landet.

D: Jeg får bildet av en blomsterkanon som jeg har i en gammel ABC hjemme. Dette er et utrolig våpen. Det våpenet gjør er å kaste blomster ut til folket. Du gir på en måte galleripublikumet muligheten til å ha en slik blomsterkaster i sin hånd? Det er jo den positive siden, som står i ganske stor kontrast med den røde telefonen, maktapparatet, den intime samtalen mellom Reagan og Gorbatsjov.

H: Ja. Det er denne dobbeltheten som er tilstede i hele prosjektet. Det er et prosjekt som er insisterende i sin måte å kommunisere på. Folk har jo ikke bedt om dette. Jeg fremprovoserer en reaksjon hos et publikum som er uvitende om sin deltagelse i et komplekst nettverk. Det kan jo diskuteres om det er mulig å rettferdiggjøre et verk som suger kraft av andre menneskers mulge reaksjon. Men den dobbelheten mellom dette farlige og blomsterkanonen, ligger jo nettopp mellom maktapparatet på den ene siden og nettverksallianser på den andre.

D: Forventer du at de som går på websidene dine og ser hvem som har sendt dem kunst skal forsøke å finne vedkommende, at det utvikler seg en slags "Tore på sporet" -situasjon med folk som finner hverandre gjennom ditt prosjekt?

H: Nei det har jeg ingen illusjoner om. Men jeg synes det skal være en brøkdel av rettferdighet. At man skal kunne se gjerningsmannen inn i øynene. Det er jo også en ansvarliggjøring av kunstpublikumet. Og det var startpunktet for arbeidet med TelArt3.

At et kunstinternt publikum får en mulighet, men samtidig ansvarliggjøres.

Plakat1.jpg
Plakat2.jpg
FANZINE

DETOX
OM TOX PARTNERE